Dom C-783/23: Luftfartssikkerhet: Ansvar for sikkerhet på flyplasser
Dommen C-783/23 gjaldt en tvist mellom Liège Airport Security SA og den belgiske stat. Tvisten omhandlet forordning 300/2008 som etablerer felles bestemmelser om sikkerhet i sivil luftfart. Belgia hadde utnevnt Directorate-General for Air Transport (DGTA) som den «kompetente myndighet» til å koordinere og overvåke luftfartssikkerhet etter artikkel 9 i forordningen. Likevel hadde en annen myndighet, Home Affairs FPS, gitt bøter til Liège Airport Security for å ha brutt nasjonal lov i utøvelsen av privat sikkerhetsvirksomhet.
Spørsmålet for domstolen var om artikkel 9 i forordningen skulle tolkes slik at det kun er den «kompetente myndighet» utpekt av den nasjonale staten som kan koordinere og overvåke gjennomføringen av de felles europeiske sikkerhetsstandardene. Domstolen konkluderte med at artikkelen ikke er til hinder for at også andre myndigheter utover den «kompetente myndighet» kan håndheve nasjonale sikkerhetsbestemmelser. Begrunnelsen var at Home Affairs FPS håndhevet nasjonale sikkerhetsbestemmelser som regulerte generell privat sikkerhetsvirksomhet, noe som skilte seg fra de spesifikke EU-standarder om sikkerhet i sivil luftfart som den «kompetente myndighet» har ansvaret for.
Dom C-666/23: Bilprodusenters erstatningsansvar – Nok et nytt kapitel Dieselgate
Saken gjaldt en tvist der bilprodusenten Volkswagen AG hadde installert en ulovlig programvare i biler solgt til tyske forbrukere. Programvaren var designet slik at den kunne manipulere resultatene fra offisielle utslippstester. Forordning 715/2007 om typegodkjenning av motorkjøretøy med hensyn til utslipp fra lette personbiler og lette kjøretøy angir et forbud mot bruk av slike manipulasjonsinnretninger i artikkel 5(2). Regelverket gir i utgangspunktet en bilkjøper rett til erstatning fra bilprodusenten der en ulovlig installering av programvaren har medført tap eller skade for kjøperen. For EU-domstolen forelå det tre spørsmål.
Det første spørsmålet var om bilprodusenten kunne fritas erstatningsansvar for å ha vært i villfarelse om hvorvidt den installerte programvaren var ulovlig eller ikke. Bakgrunnen for villfarelsen var at tyske myndigheter feilaktig hadde godkjent den spesifikke biltypen, slik at Volkswagen kunne tro at programvaren som lovlig.
Etter en vurdering av formålet med reglene, domstolens tidligere praksis og det EU-rettslige effektivitetsprinsippet, konkluderte domstolen med at produsenten ikke kunne fraskrive seg ansvar. Å tillate en slik fraskrivelse av ansvar basert på nasjonal godkjennelse ville gjøre det urimelig vanskelig for bilkjøperne å få tilkjent erstatning. Regelverket er nettopp ment å utgjøre en sterk beskyttelse av forbrukernes rettigheter.
Det andre spørsmålet gjaldt hvorvidt bilprodusenten kan bli erstatningsansvarlig i henhold til artikkel 4(1) og artikkel 5(2) i forordning 715/2007 sammenholdt med artikkel 10(1) i forordning 692/2008, for skade eller tap som er forårsaket av en ulovlig programvareoppdatering i etterkant av at kjøretøyet er godkjent.
EU-domstolen kom frem til at reglene måtte tolkes slik at bilkjøperen har rett til erstatning for slik skade etter bestemmelsens ordlyd og formål. Domstolen anså tidspunktet for installasjonen som irrelevant da en bilkjøper skal kunne forvente at et godkjent kjøretøy er lovlig og i orden gjennom hele levetiden. Det ble også fremhevet at en slik tolking er i tråd med formålet om å sikre et høyt nivå av miljøbeskyttelse.
Det tredje spørsmålet behandlet hvordan erstatningen til en bilkjøper som har lidt tap eller skade av en ulovlig programvare i kjøretøyet, skal beregnes etter artikkel 5(2) i forordning 715/2007. Spørsmålet for domstolen var for det første om det kunnes gjøres et fradrag for den bruksfordelen som kjøperen har hatt av bilen, og for det andre om erstatningen kan begrenses til 15% av bilens kjøpesum.
Konklusjonen var at EU-retten ikke er til hinder for nasjonale beregningsmåter for erstatning så lenge beregningsmåten ikke undergraver kjøperens rettigheter. På det første delspørsmålet uttalte domstolen at det kan tas i bruk en begrensning for bruksfordelen for å unngå at kjøperen oppnår en urimelig fordel. På det andre delspørsmålet ble det fremhevet at et tak på erstatning kan godtas, så lenge den totale summen utgjør en adekvat kompensasjon for tapet eller skaden som er lidt.
