Europaparlamentets komite for sikkerhet og forsvar (SEDE) og komiteen for transport og turisme (TRAN) har arrangert en felles høring om militær mobilitet. Høringen skal danne bakgrunn for Europaparlamentets rapport om militær mobilitet. Rapporten vil bli parlamentets innspill til kommisjonens arbeid med planen for militær mobilitet som skal legges fram i løpet av året.
Programmet for høringen med oversikt over inviterte talere og presentasjoner finnes her.
I høringen ble to paneler hørt. Det første panelet bestod av Mihai Sebastian CHIHAIA, European Policy Centre, Brigadier (Ret’d) Robbie BOYD, Royal United Services Institute (UK), Eddy LIEGEOIS, DG MOVE, Malwina NOWAKOWSKA-KETTERLE, DG DEFIS og Brigadier Katrien D’HERT, Director for Logistics, EU Military Staff.
Det andre panelet bestod av Major General Detlev SIMONS, Chief of Staff, Joint Support and Enabling Command (JSEC) i Ulm, Lieutenant General André BODEMANN, Deputy Commander, Bundeswehr Joint Force Command, Lieutenant Colonel Pasi SEPPÄLÄ, Ministry of Defence Finland og Monika HEIMING, Executive Director, European Rail Infrastructure Managers.
Talerne var enige om at militær mobilitet er et prioritert område i EUs transportpolitikk og at styrket militær mobilitet er nødvendig for å effektiv ivareta Europas sikkerhet. Det er behov betydelige bevilgninger for å dekke Europas behov for militærmobilitet. Simons sa at det i planleggingen av infrastruktur må legges mer vekt på systemenes effektivitet enn det enkelte prosjekt økonomiske nytte isolert sett.
Liegeois beskrev et skifte i kommisjonens tenkning om transportpolitikk. Den har beveget seg fra i hovedsak å handle om det indre marked for transporttjenester til så å omfatte klimapolitikk og motstandsdyktighet, til nå å prioritere militær mobilitet. Utgangspunktet for planlegging av infrastruktur tar nå i stor grad utgangspunkt i militære behov. Dette er synligjort ved etablering av fire korridorer for militærtranport og utpeking av 500 knutepunkter som skal utbedres på kort sikt. Denne arbeidet er gjort i nært samarbeid med Nato og vil utgjøre en forutsetning i utforming av neste MFF. Simons fortalte at JSEC samarbeider godt med DG Move.
Chihaia etablerte i sitt innlegg problemforståelsen. Vi har broer og veier som ikke bærer tilstrekkelig vekt, stort behov for investering i jernbanen og tyngende administrative barrierer som hindrer grensekryssende militære transporter. Videre er det en utfordring at strategisk planlegging mangler koordinering mellom myndigheter og myndighetsnivåer – fra EU til lokale myndigheter. Det har ikke vært bevilget tilstrekkelig midler til militær mobilitet. D’Hert la til at vi så langt ikke har tatt inn over oss alvoret i situasjonen og handlet deretter. Det er også utilstrekkelig forståelse av hva som praktisk sett kreves for å flytte store mengder militært personell og deres utstyr.
Hva er det så som må til for å bedre situasjonen? D’Hert sa samfunnet som helhet må ta ansvar for dette. Hun pekte på tre forhold som må på plass og virke samtidig.
For det første, må lovgivning på nasjonalt og EU-nivå fjerne hindre for militær mobilitet. Administrative prosesser må digitaliseres. Det er behov for et «militært Schengen» som legger rette for personellforflytting uten intern grensekontroller. Simons og Bodemanns understreket betydningen av dette.
For det annet, må transportinfrastrukturen oppgraderes i sammenheng med utbyggingen av TEN T, og det må etableres logistiske knutepunkter og støttesentre for konvoier.
Det tredje elementet er at militæret må tilgang til tilstrekkelig transportmateriell og tjenester som understøtter transportene. Dette gjelder særlig tilgang til energi og drivstoff. Boyd la vekt på at EUs arbeid må understøtte Natos planer. Han sa argumenterte for at autonome kjøretøy vil kunne spille en betydelig rolle også på kort sikt.
Bodemann og D’Hert framhevet at militære transporter må kunne gjennomføres både i fredstid og i konvensjonell krig. D’Hert la vekt på at hybride trusler og angrep kan skape krisesituasjoner i et rom mellom fred og krig hvor det også er behov for militære transporter. Flere pekte på at det ikke er en felles definisjon av krise eller konflikt og at det dermed ikke er noen felles forståelse av når systemer for krisehåndtering skal tas i bruk.
Seppälä framhevet at det er behov for å etablere et felles «military mobility area» på samme måte som D’Hert pekte på et «militært Schengen». Dette så vel som en gjennomgående forenkling av administrative systemer som flere hadde tatt opp, fordrer harmonisering av regler på europeisk nivå mente Seppälä. D’Hert sa at EU står overfor et strategisk spørsmål om EU, på dette området, bør bevege seg utover den tradisjonelle rammen for EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk og hvordan dette vil forholde seg til medlemsstatene nasjonale kompetanse.
MEPene berørte et bredt spekter av tema. Flere reiste spørsmål om EU-finansiering. Liegeois svarte at kommisjonen har en klar plan for finansiering av militær mobilitet i det kommende forslaget til et flerårig budsjett for EU. MEPene tok også opp behovet for å vedta nye regler for vekter og dimensjoner i veitransporten. Beskyttelse av kritisk infrastruktur ble framhevet som viktig – særlig med tanke på utenlandsk eierskap i infrastruktur. Boyd mente at det må etableres finansieringsordninger ikke bare for framtidige infrastrukturinvesteringer, men også for å kjøpe tilbake utenlandsk eide havner med mer. Han mente også at slike finansieringsordninger bør strekke seg utover Europa og omfatte demokratiske stater andre steder. Han nevnte Canada, Japan og Sør-korea som eksempler. Flere MEPer tok opp behovet for felles sporbrede i europeisk jernbaneHeiming nevnte Rail Nordic som et eksempel på dette hvor det skal etableres bane fra Finland til Sverige med standard sporbredde.
